Denne vinteren føles evig lang. Den føles ikke lang fordi jeg ikke liker vinteren, snøen eller kulda, men fordi denne vinteren har påvirket helsa mi mer enn noen annen vintere. 2024 har for min del gitt meg en tung og vanskelig start på året. Jeg har flere ganger måtte ligget rett ut i sengen min med kraftige smerter, pusteproblemer, konsentrasjonsvansker, dårlig huske og utmattelse. Enkelte ganger har det vært så ille at tårene har begynt å komme fordi jeg er så utslitt og fordi smertene i kroppen er så intense. Selv om det å få i seg nok søvn ikke har vært et problem de siste 2 månedene blir jeg aldri helt uthvilt uansett hvor mye jeg har tatt det med ro.
Livet som kronisk og psykisk syk er virkelig ikke bare bare og denne vinteren har jeg virkelig fått kjent det på kroppen. Pusteproblemene som kommer av smertene som har lagt seg imellom brystene mine har i enkelte perioder gjort meg livredd. Livredd fordi det enkelte ganger har gitt meg følelsen av at jeg er på vei til å dø selv om jeg innerst inne vet at det ikke stemmer og at de i enkelte tilfeller har blitt forsterket av traumer i fra tidligere opplevelser. 2024 har vireklig gitt meg en tung start på året og mye av tiden min har gått til å ta det med ro og gjøre minst mulig. Oppi alt dette har jeg forsøkt å kunne ha en hverdag og fortsette med å gjøre de tingene som gjør meg glad. Livet mitt virkelig ikke en dans på roser om dagen, men jeg kommer alltid sterkere tilbake ❤️
Det å skulle snu om en livsstil er virkelig noe helt annet enn å skulle snu om et helt liv. Er det noe jeg virkelig har fått kjent på siden sommeren 2023 så er det nettopp det. Det å skulle vende seg til et nytt liv uten lett psykisk utviklingshemming & det å skulle bli kjent med seg selv på nytt.
Overgangen i fra å ha levd et liv med lett psykisk utviklingshemming i mange år til å skulle leve et nytt liv med psykiske lidelser & kronisk sykdom har i enkelte perioder tappet meg for mer energi samtidig som jeg flere ganger vært bekymret for om jeg kom til å miste meg selv, men hva er det egentlig som har endret seg?
Selv om det føles ut som livet mitt har endret seg på mange måter er jeg likevel meg selv. Det å skulle bli kjent med seg selv på en ny måte har virkelig ikke vært lett & selv om det er mye å sette seg inni og det er mye nytt man må vende seg til er det likevel viktig å ikke sette seg selv i en bås & heller velge å nyte det livet du har skapt på en ny og annerledes måte.
En diagnose er bare en del av deg og ikke hele deg. Og selv om kroniske smerter & psykiske lidelser har blitt en del av den nye hverdagen er jeg likevel den personen jeg var for 4 år siden da jeg opprettet denne kontoen, sluttet i jobben min, flyttet til Hamar & ønsket å satse på drømmen min.
Hos noen vill jeg nok bli sett på som hun med diagnoser, men jeg er så mye mer.
Jeg er hardtarbeidende, målrettet, omsorgsfull, sta, ikke redd for å stå i eller gripe inn i situasjoner enkelte syntes er ubehagelige, tørr å rope høyt om de tingene jeg mener er viktig & kan enkelte ganger være litt for direkte, men vet du hva? Det er den jeg er og det er mer enn bra nok.
Du vet den følelsen du sitter igjen med når du lurer på om du tok det riktige valget? Den følelsen har jeg kjent på så utrolig mange ganger løpet av livet. Nå begynner det å nærme seg 4 år siden jeg tok det endelige valget om å slutte i jobben & flytte til en by jeg ikke kjente noen ( bortsett fra foreldrene mine.) På dette tidspunktet turte jeg ikke å stole på noen, følte meg utrygg på å skulle forlate det gamle livet mitt samtidig som jeg hadde et lite håp om å kunne få et bedre & enklere liv i byen.
Jeg har vært mye redd, usikker & ukomfortabel, men jeg kunne ikke ha vært mer takknemlig enn det jeg er nå for at jeg turte å ta sjasen og bare valgte å hoppe ut i det uansett hvor fysisk & psykisk belastende det har vært til tider.
Spørsmålene var mange da jeg pakket ned tingene mine, forlot Romerike & skulle skape et nytt liv på Innlandet. Lite viste jeg hva jeg gikk til, hvilket liv jeg kom til å få og ikke minst var jeg redd for om valget jeg tok skulle ta meg dit jeg håpte på. Selv om jeg fortsatt kan ha dager jeg føler meg redd, usikker, utrygg & ukomfortabel så velger jeg å ta det hele med et smil, svelge et par karameller & velger å møte frykten som om den er min bestevenn.
Etter at jeg valgte å ta valget om å flytte & skape et nytt liv har jeg fått mange spørsmål om hva som tok meg til Hamar & jeg har som regel svart at jeg hadde et behov for å komme meg nærmere foreldrene mine. Jeg hadde på mange måter et behov for å komme meg enda nærmere min nærmere familie, men jeg hadde også et behov for å gi meg selv en ny start etter mange tøffe år på Romerike.
Romerike har for meg vært en plass jeg aldri har følt meg hjemme & det tok meg mange år før jeg valgte å ta det steget som har viste seg å være det rettet steget. Jeg bor nå på en plass jeg kan kalle et hjem og en plass hvor jeg kan våkne opp å vite at jeg har en hverdag, trygghet og et liv som venter på meg.
Var dette noe jeg så for meg da jeg pakket ned tingene mine og valgte å flytte for snart 4 år siden? Langt i fra, men jeg kunne ikke ha fått det bedre.
