Du vet den følelsen du sitter igjen med når du lurer på om du tok det riktige valget? Den følelsen har jeg kjent på så utrolig mange ganger løpet av livet. Nå begynner det å nærme seg 4 år siden jeg tok det endelige valget om å slutte i jobben & flytte til en by jeg ikke kjente noen ( bortsett fra foreldrene mine.) På dette tidspunktet turte jeg ikke å stole på noen, følte meg utrygg på å skulle forlate det gamle livet mitt samtidig som jeg hadde et lite håp om å kunne få et bedre & enklere liv i byen.
Jeg har vært mye redd, usikker & ukomfortabel, men jeg kunne ikke ha vært mer takknemlig enn det jeg er nå for at jeg turte å ta sjasen og bare valgte å hoppe ut i det uansett hvor fysisk & psykisk belastende det har vært til tider.
Spørsmålene var mange da jeg pakket ned tingene mine, forlot Romerike & skulle skape et nytt liv på Innlandet. Lite viste jeg hva jeg gikk til, hvilket liv jeg kom til å få og ikke minst var jeg redd for om valget jeg tok skulle ta meg dit jeg håpte på. Selv om jeg fortsatt kan ha dager jeg føler meg redd, usikker, utrygg & ukomfortabel så velger jeg å ta det hele med et smil, svelge et par karameller & velger å møte frykten som om den er min bestevenn.
Etter at jeg valgte å ta valget om å flytte & skape et nytt liv har jeg fått mange spørsmål om hva som tok meg til Hamar & jeg har som regel svart at jeg hadde et behov for å komme meg nærmere foreldrene mine. Jeg hadde på mange måter et behov for å komme meg enda nærmere min nærmere familie, men jeg hadde også et behov for å gi meg selv en ny start etter mange tøffe år på Romerike.
Romerike har for meg vært en plass jeg aldri har følt meg hjemme & det tok meg mange år før jeg valgte å ta det steget som har viste seg å være det rettet steget. Jeg bor nå på en plass jeg kan kalle et hjem og en plass hvor jeg kan våkne opp å vite at jeg har en hverdag, trygghet og et liv som venter på meg.
Var dette noe jeg så for meg da jeg pakket ned tingene mine og valgte å flytte for snart 4 år siden? Langt i fra, men jeg kunne ikke ha fått det bedre.
Så flott at det endte bra. Å gjøre store endringer i livet er noe med det skumleste som finnes. Vi mennesker er sikkelig vanedyr, som bare trasker videre i samme mønster, selv om vi ikke alltid er helt fornøyd der vi er. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.
Det å skulle gjøre en stor endring er uten vil en vanskelig og tøff oppgave, men man kommer jo heller ingen vei med å ikke tørre å ta en sjanse. Veldig glad for at det gikk den vegen det gjorde 😀